Armenias geopolitiske skjebne

Fordrivelsen av den armenske befolkningen fra Nagorno-Karabakh høsten 2023 skapte bare kortvarige internasjonale overskrifter. I norskspråklige massemedier - som i mange andre - ble det knapt gjort noe forsøk på å belyse den historiske, politiske og folkerettslige bakgrunnen. Det ble stort sett bare gjentatt som et mantra at Nagorno-Karabakh tilhørte Aserbajdsjan i henhold til folkeretten, men var hovedsakelig bebodd av armenere. Det ble skapt et inntrykk av at Aserbajdsjan bare krevde tilbake sitt ulovlig okkuperte territorium. Selv om den krigerske atferden i økende grad ble fordømt av vestlige land, ble dette ikke fulgt opp med sanksjoner på grunn av Vestens økonomiske interesser. Karabakh-konflikten begynte ikke først med Sovjetunionens oppløsning i 1991, men har en lang og konfliktfylt historie i det opprinnelige armenske bosettingsområdet. Denne historien inkluderer de mange folkeforflytningene i løpet av de siste århundrenes osmansk-persisk-russiske maktkamper, det osmanske folkemordet på armenere og andre innfødte kristne under første verdenskrig og de væpnede konfliktene i Sør-Kaukasus i kjølvannet av krigen. De regionale hegemonienes og de vestlige stormaktenes vinglete og dobbeltmoralske holdning har også bidratt betydelig til opptrappingen frem til i dag. Forfølgelsen av minoriteter i det moderne Tyrkia på 1900-tallet og den svært diskriminerende befolkningspolitikken i Sovjetunionen er andre aspekter. Resultatet er et langt mer nyansert bilde av bakgrunnen for hendelsene. Det undertrykkende eneveldet i Aserbajdsjan understreker sitt krav på Nagorno-Karabakh og store deler av det internasjonalt anerkjente armenske territoriet gjennom et sofistikert system av historieforfalskning og anti-armensk agitasjon. Når man tar alle disse fakta i betraktning, kan man ikke unngå å innse at det overordnede målet for den tyrkisk-aserbajdsjanske fremgangsmåten er en fullstendig tyrkifisering av hele det tyrkiske bosettingsområdet, der ikke-tyrkiske urbefolkninger ikke har noen plass. Denne boken tetter noen hull i mediedekningen av Sør-Kaukasus og Armenia. Den beskriver Karabakh-konflikten i en bredere kontekst av armensk historie og de stormaktsinteressene som gjentatte ganger har kollidert i Armenia. Samtidig viser den vanskelighetene med en fredspolitikk basert på forsoning og selvbestemmelse i regionen.

Winfried Dallmann (Tromsø) tok doktorgraden i geologi ved Universitetet i Oslo i 1987 og jobbet frem til han gikk av med pensjon innen geologisk kartlegging, forskning og undervisning i Norge. Samtidig har han siden ungdommen vært opptatt av etniske minoriteters og urfolks problemer. Dette startet med en reise til Øst-Tyrkia i 1976, der han søkte etter spor etter det osmanske folkemordet på armenerne i 1915-1922. Han ønsket å danne seg et bilde av armenernes daværende situasjon i Tyrkia. Senere har han brukt mye tid på å undersøke og rapportere om urfolk i Arktis, spesielt - etter Sovjetunionens oppløsning - de som lever i Russland. De siste årenes hendelser i Armenia og Artsakh (Nagorno-Karabakh) gjorde at han ønsket å oppsummere og oppdatere bakgrunnen for konflikten, som er blitt mangelfullt formidlet i Norge, i en bok. Dette kunne realiseres i nært samarbeid med Tessa Hofmann.